Marve

Når jeg sitter på toalettet griper jeg gjerne etter noe å lese. Hva dette er kommer helt an på hva mine samboere har funnet doleseverdig i nærmeste fortid, altså kan det være alt fra Donald Duck og Nemi til Illustrert Vitenskap og Onar Åms Kampen om klimaet. Kravstor er jeg ikke når buksene først er nede (oisann..), så jeg anser meg selv som svært heldig de gangene jeg finner Illustrert Vitenskap, hvilket jeg gjorde igår. Jeg hadde lett lest en guide til rævhår-napping om det var det eneste å velge i, men som sagt fant jeg altså Illustrert Vitenskap.

Under “Spør oss” fant jeg et leserinnlegg som fanget oppmerksomheten min, og det gikk slik:

Jeg vet godt at tallrekken er uendelig. Men hva er det største tallet med et navn?

Hele svaret er litt for langt til at jeg gidder å bare skrive det av, men nå skal dere høre. *tar på en partyhatt og noen nerdete briller*

Store tall skrives ofte med potenser. Veldig store tall må skrives med potenser fordi de inneholder for mange tegn til at det er praktisk. Helt utrolig store tall må skrives med potenser fordi Universet har eksistert i kortere tid enn det vil ta å skrive dem på “vanlig” måte. Hva dette herlige tallet heter skal jeg komme tilbake til senere.

Tilbake til potenser! En million er 10⁶, en milliard er 10⁹. Tallet som ofte regnes som det største navngitte tallet, en kvintilliard, er 10³³. Men som dere har skjønt finnes det enda større tall! Den amerikanske matematikeren (nerden) Edward Kasner bestemte i 1938 at 10¹⁰⁰ skulle ha et navn, og han kalte det googol. Før jeg gir dere kickeren vil jeg sammenligne tallene:

En million: 10⁶ = 1 000 000

En milliard: 10⁹ = 1 000 000 000

En kvintilliard: 10³³ = 1 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000

En googol: 10¹⁰⁰ = 10 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000

Så… Verdens største navngitte tall; tallet vi aldri vil se som annet enn en potens; tallet som får enhver matematikere til å sikle ut alle åpninger… Heter googolplex. Googolplex er ti opphøyd i googol, og nå håper jeg ikke hjernen din eksploderer. Dette betyr altså at ti skal ganges med seg selv googol ganger. 10^googol.

Nå føler jeg meg skikkelig glad-dum:

Noen ganger når jeg går ute blant folk er jeg gravid. Eller sagt på en annen måte: noen ganger når jeg går ute blant folk later jeg som om jeg er gravid. Jeg lager mage og imiterer holdningen og kroppsspråket med stor innlevelse. Det er langt fra noe jeg gjør fordi jeg har et sterkt behov for å harselere med gravide; det er noe jeg gjør fordi jeg liker det. Få tilstander hos en kvinne appellerer så mye til meg som graviditet gjør, jeg synes det ser helt fantastisk ut. Jeg har normalt ingen interesse for kjendiser, men bildene av deres gravide kropper fascinerer meg.

Jeg skulle rett og slett ønske jeg kunne gå rundt som permanent gravid. For dere må ikke misforstå meg, jeg tåler ikke tanken på å føde og jeg har ingen lyst på barn. Babyer interesserer meg ikke på noen annen måte enn at de skremmer og frastøter meg. Hadde jeg ikke vært så redd for fødsel og for å skamfere kroppen min hadde jeg umiddelbart meldt meg som surrogatmor. Tenk så mange stolte foreldre jeg kunne gjort av Norges homofile og ufruktbare! Gode penger hadde det jo også vært. Men dette har desverre ikke så mye med å faktisk være gravid å gjøre, som det har med å se gravid ut.

Faktisk har jeg nå lenge undret meg over hvor man kan få tak i en slags… mage”protese”. Slike brukes jo både titt og ofte innen film og teater, så noen må jo produsere dem. At dette kanskje høres veldig sært ut kan jeg skjønne, men er det virkelig så mye særere enn å sprade rundt med briller man ikke trenger fordi man synes de får en til å se mer intellektuell og distingvert ut? Folk gjør langt mer drastiske ting hver eneste dag for utseendets skyld, så hvorfor er dette egentlig så ille?

Jeg har vært veldig lite flink å oppdatere her i det siste, og jeg har faktisk hatt en smule dårlig samvittighet for det. Bloggene til dere i blogrollen min har blitt flittig besøkt av meg, og jeg blir like glad hver gang noen har skrevet et nytt innlegg. Kanskje har dere lagt merke til at to nye linker ar dukket opp, nemlig til Lines blogg, og Maris blogg. Line og jeg gikk i klasse sammen da jeg bodde i Trondheim, og jeg ante ikke at hun hadde så mange flotte ord i seg. Hei Line!, hvis du leser dette. Mari og jeg går way back som bekjenter fra ringenesherre.no, tolkiens.net og stamp-bading og penis-sniking på Storås ‘05. Det jeg ikke visste var at de kjente hverandre, så om en av dere ser dette, så kan dere jo forklare hvordan i all verden det har foregått!

Jeg har den siste uken hatt det ganske travelt, og siden jeg ikke er vant til å ha det travelt er jeg ikke så flink til å takle det, hvilket har gått utover bloggingen. Det har vært mye nødvendig skolearbeid og planlegging, men nå kan jeg ta min toukers ferie med relativt god samvittighet. Selv om norsklæreren min ser ut til å være av den formening at påskeferien er en utmerket tid til å lese norsk litteraturhistorie. Kyss meg bak, dét er nok ikke med på programmet, som foreløpig ser slik ut:

Lørdag: Jobbe, bursdagsfest; søndag: Rydde klart rommet til søskenbarnet mitt kommer hjem for påsken, fly til Oslo og møte storebror Thomas; mandag: Påskefest!; tirsdag: Daffe med Thomas; onsdag: Fly til Bergen og daffe der helt til jeg på søndag flyr tilbake hit. Jeg er altså en av dem som reiser bort i påsken og ikke hjem.

Håper dere tilgir mitt fravær; ha en god ferie!

Jeg har lest en håndfull moteblogger på nettet, og de fleste får god respons i form av kommentarer, så det virker jo som en kjekk ting å blogge om. Likevel blir dette aldri en moteblogg. Hovedgrunnen er at jeg virkelig ikke er i stand til å gi noen tips om mote. Den andre grunnen er at jeg synes mote er ganske kjedelig. Jeg er rett og slett ingen fashionista, trendsetter eller moteløve, og dette er ti gode tegn på akkurat det:

•  Jeg bruker kanskje 1000 kroner i halvåret på klær, og…
• … min mor bønnfaller meg om å kjøpe klær, og tilbyr seg jevnlig å sponse. Dette er sikkert ikke uvanlig for gutter på min alder, men jeg kjenner svært få jenter som har det på samme måten. Grunnen til #1 og #2 er kanskje mest fordi jeg aldri finner noe De få gangene jeg finner noe er det alltid t-skjorter eller gensere, og jeg har egentlig nok av begge delene. Bukser et stort problem fordi jeg har elendig kroppsform. Ja, elendig kroppsform. Jeg har hverken midje eller rumpe, for ikke å snakke om at jeg er.. kraftig/lubben/stor/big boned, og ikke liker bukser som er trange. Hvis jeg skal finne noe må jeg til butikker som er åndssvakt dyre, og det vil aldri skje at jeg prioriterer klær så høyt at jeg bruker opp halve månedsbudsjettet på én bukse.
• Jeg går med joggebukse rundt 3-4 ganger i uken. Før du roper æsj kan jeg vel si at jeg er nordlending, og at det ikke egentlig er veldig uvanlig her.
• Jeg har gått med pysjbukse offentlig. Nå skal det nevnes at den er mørkeblå og ganske nydelig, men det er også en mannebukse med.. vel.. for å si det enkelt så går det an å slå lens uten å den av seg hvis du har utovertiss.
• Jeg kjøper aldri Woman, Cosmopolitan, Elle, [mag], Costume eller lignende blader. Ei heller besøker jeg nettsidene deres. Det er vel ikke vanskelig å forstå at jeg ikke har noen store forutsetninger for å vite hva som er «in», og sant nok bryr jeg meg ikke veldig mye heller.
• Jeg har ett par høyhælte sko. Jeg har brukt dem to ganger. Den ene gangen var i en begravelse. De ble kjøpt for å bruke i begravelsen. I seg selv er kanskje ikke dette så merkelig, men det har seg også slik at jeg har en del skjørt; et plagg mange, for eksempel Hilde, ikke synes passer særlig godt med for eksempel Vans. Forresten eier jeg heller ikke en eneste kjole. Bortsett fra en nordlandsbunad.
• Dagen da jeg skulle ta klassebilde i tiende rotet jeg gjennom klesskapet for å finne noe passende å ha på. Jeg fikk øye på en rød genser og trakk den fornøyd på meg. På vei ut av soverommet falt blikket mitt på klassebildet fra sjuende, og jeg tok straks av meg den røde genseren. For hva hadde jeg på meg på bildet? Å joda, nettopp den røde genseren. Det verste (?), er at hvis ikke mamma hadde snikkastet genseren ville jeg brukt den fortsatt.
• Jeg har, og bruker, en camo-bukse. Den er alt for stor og passer meg ikke så veldig godt, men jeg elsker den. Det er kanskje mest av sentimentale grunner, siden den buksen er den eneste tingen jeg noen gang har arvet. Den var morfar sin, og han var en dødsbra mann.
• Smykker, belter, øreringer, armbånd, ringer, klokker og små vesker hvor man knapt har plass til en mobiltelefon; jeg ikke bruke.
• Dette finner du ikke i klesskapet mitt: skinny jeans, herreskjorte, skinnjakke, brede belter, jumpsuit, poncho, tights, pels, etc.

Tilhører jeg minoriteten eller majoriteten?

De fleste vil være enig i at ungdomstiden, særlig ungdomsskolen og videregående, handler om å skille seg ut, passe inn, og å finne ut hvilken av delene man ender opp med å gjøre; å finne ut hvem man egentlig er eller vil være. Til dette hører også det å finne talentene og hobbyene sine til. Hva duger du til, hva duger du ikke til, hva kan du bli virkelig flink til? De fleste streifer innom idrett, musikk, dans, tegning eller fotografi. Noen er mer oppfinnsomme og finner veien til kalligrafi, LARP-ing, Counter Strike, Sindarin, Rubriks Kube eller til og med Fibonacci-rekken. Selv mener jeg å huske at jeg på ungdomsskolen hadde nok med å være en smart, men dum, tøyse-gother.

I alle fall, du kan se at mulighetene er mange. Veldig mange. Så hvorfor har akkurat fotografering i så stor grad blitt en trend-hobby blant dagens unge konformister? Canon, Nikon og Zigma må jo gni hendene sammen til de får gnagsår, for jeg tør nesten ikke tenke på hvor mange drittunger med litt for mye ukelønn som kjøper speilreflekskameraer de aldri vil gjøre noe fornuftig ut av. Idag har alle, deres mor og deres hund en brukerkonto på deviantART.

Og nei, det er ikke vanskelig å ta et bilde. Alle kan ta et bilde. Det er ikke vanskelig å ta et fint bilde heller. Det er ikke vanskelig å ta et teknisk godt bilde. Det er ikke vanskelig å ta et bilde med bra komposisjon, fine farger, fint motiv, bra lys og god kontrast. Men det som er vanskelig er å ta et bilde som den som ser det ikke føler han har sett fjorten ganger før. Et bilde han ikke føler han har sett fjorten ganger før og som han ikke syntes var særlig spennende første gangen engang. Det er vanskelig å formidle noe. Ungdom har en fantastisk evne til å sette seg inn i ting, og de fleste av oss leser ikke engang manualen vi får med våre nye mobiltelefoner, PC-er, mp3-spillere. Vi trenger det ikke. Man kan lett lære seg å anvende alle funksjonene på et relativt avansert kamera i løpet av et par dager. Men det betyr desverre/heldigvis ikke at man har noe å vise, fortelle eller formidle.

Ikke tro at dette er noe jeg skriver fordi jeg selv mener jeg er en eminent fotograf; jeg er en virkelig dårlig fotograf som ikke er en fotograf og ikke har noen ambisjoner om å bli en fotograf. Selv med to år på Media og Kommunikasjon kan jeg såvidt håndtere et speilreflekskamera, og mitt eget kamera er et billig digitalkamera som går på AA-batterier. Men jeg kan kritisere, og jeg vet hva jeg liker.

Trykk på linken, og du skal få se bilder som formidler som bare pokker. Bilder hvor komposisjonen kanskje ikke var så viktig, bilder tatt med dårlig utstyr under dårlige forhold og dårlig tid. Du skal få se bilder som aldri blir glemt fordi de forandret verden.

Continue Reading »

… som tenåring

Nå har jeg sammen med Lena, Ida og Martha nettopp sett ferdig Ratatouille, og planen var å hoppe til sengs. Planen var å hoppe til sengs, men så kom jeg på at jeg kanskje skulle holde meg våken til midnatt. I skrivende stund er det nemlig én time og tjue minutter til 29. februar 2008 begynner, altså er det én time og tjue minutter til jeg har bursdag for første gang siden 2004, og det er én time og tjue minutter til jeg blir tjue år. Litt skummelt siden jeg følte meg gammel den dagen jeg ble fjorten. Men jeg gleder meg jo. Den eneste forskjellen er at jeg kan handle på polet, så jeg vet ikke helt hva som gjør at det føles større. Det er vel bare en merkelig sentimental greie. Ønskelisten min er dog kanskje det merkeligste av alt; verktøykasse, bøker, penger, kortleser og kinobilletter til Mannen som elsket Yngve og I’m not there.

Jeg har aldri vært særlig opptatt av bursdager, jubileum og bryllupsdager. Hva har det egentlig å si? Har det noe å si? Hvorfor er det mer betydningsfullt å ha vært sammen i to år enn å ha vært sammen i to år, åtte måneder og fire dager?

Kanskje jeg skal forsøke å ikke tenke på det i det hele tatt; bare høre videre på Rilo Kiley i noen minutter, legge meg slik planen var, og lese videre om Jarle foreløpig Orheim. Kanskje jeg skal konsentrere meg om hvorvidt Jarle får pult Irene, om Terje begynner å drikke igjen og om Steinar får bygd verandaen sin.

Nei, mest lyst har jeg til å være litt hyklersk, hive prinsippene mine ut av vinduet og smile litt ekstra i morgen. Dette skjer bare hvert fjerde år og prinsipper er laget for å brytes innimellom.

Lese videre om Jarle Orheim skal jeg likevel selvfølgelig gjøre, men ikke før klokken nærmer seg halv tolv.

De fleste har kanskje fått med seg at jeg er veldig opptatt av ord, skriving og språk. Jeg liker å lese, jeg liker å skrive, og jeg liker å skrive korrekt. Denne interessen førte ofte med seg frustrasjon over at menneskene rundt meg ikke syntes det å skrive korrekt var like viktig som jeg gjorde, men med årene har jeg fått et mer avslappet forhold til akkurat det, og jeg morer meg over skrivefeil og ord delings feil oftere enn jeg irriterer meg. En gang i fremtiden kan dere til og med vente dere en post med mine favoritt ord delings feil.

I alle fulle fall; det slår meg ofte at nordmenn må være et av de mest språkmektige folkene i verden. Ja, jeg har fått med meg undersøkelsene som er gjort på verdensbasis om leseevne blant elever, og ja, de er selvfølgelig ganske nedslående, men jeg står likevel for påstanden over. Jeg har ikke engang fullført videregående, og jeg kan lese tekster skrevet på fem forskjellige skriftspråk. Sammenlignet med en hvilken som helst amerikaner er ikke dette noe å kimse av. Språkene er som følger: engelsk, svensk, dansk, bokmål og nynorsk. Jeg har ført opp “bokmål og nynorsk”, istedet for bare “norsk”, fordi forskjellen mellom bokmål og dansk ikke er veldig mye større enn forskjellen mellom bokmål og nynorsk. Hvis du lurer på hvorfor jeg da ikke har knallet til med seks forskjellige skriftspråk og delt engelsk opp i amerikansk og britisk engelsk, så sier jeg som Alan Baxter; “There is no such thing as ‘US English’.”.

I tillegg til dette har du de stakkarene som har fem år med enten fransk, tysk eller spansk bak seg. Du har også nordmennene med utenlandsk opprinnelse som har tatt vare på språket fra der de/foreldrene/besteforeldrene kommer fra; det være seg urdu, russisk, gresk eller japansk. For ikke å snakke om dem som behersker samisk.

Jeg vil egentlig ikke noen spesiell plass med denne posten, men jeg lurer på: hva er fordelen med å ha to offisielle skriftspråk som er så like? Hva er fordelen med å bruke så mye penger og ressurser på å opprettholde illusjonen om at nynorsk og bokmål er likestilte? Den eneste fordelen jeg kan se er at ved å bruke tid og penger på å late som om nynorsk og bokmål er likestilte, og at begge er nødvendige, kan de som styrer landet da slippe å ta stilling til hvilket skriftspråk som bør kuttes ut. De kan utgi sine offentlige dokumenter på begge skriftspråkene, bestemme at NRK skal ha en minimumskvote på 25% nynorsk og late som om de bryr seg om om det blir fulgt opp. For vi vet jo alle at bokmål og nynorsk ikke er likestilte. Ikke egentlig.

Som dere ser skjer det små forandringer med siden innimellom. Det skjer ganske sakte siden jeg ikke har videre skills med slike ting og må lære mens jeg holder på. Jeg beklager til alle dere som ikke liker insekter, noen andre synspunkter?
For å gjøre opp for det poster jeg et nydelig bilde av et av yndlingsdyrene mine, nemlig en bjørn:

Du skal lete lenge for å finne noe som er SÅ teit i trynet. ♥

Hvem ville vunnet i en dødskamp mellom en bjørn og en gorilla? Du trenger ikke svare engang, for det er bjørnen. Bjørner eier, og for hvert dyr du gir meg som kan ta en bjørn, skal jeg gi deg ti som ikke kan det.
Noen kjappe fakta om bjørner:
- En av bjørnens nærmeste nålevende slektninger er for eksempel seler.
- Nyfødte bjørner er tannløse, skallete og blinde.
- Bjørner er sjenerte og redde for mennesker når de ikke er vant til dem.
- Bjørner tilhører familien Ursidae, og derav kommer navnene Ursa Major og Ursa Minor, for henholdsvis Storebjørn og Lillebjørn (Nilsen).
- Bjørner er ofte nattedyr, og de liker å være alene når de ikke har barn eller lyst til å lage barn.
- Når ungene til en hun-bjørn blir cirka tre år jager hun dem bort for å lage nye. Hun-bjørnen er altså et fornuftig kvinnemenneske.
- Brunbjørnen kan veie opp til 700kg, og for å gjøre seg klar til vinteren legger den på seg rundt 180kg på sommeren.
- En bjørn kan sikkert lett drepe førti nakne dverger.

Jeg holder på å gå opp i sømmene, ut av mitt gode skinn, you name it. Fremtidsplanene mine er i fare, for sannsynligheten for at jeg kommer til å ta livet mitt øker for hver eneste dag.

Jeg har en allergi, en uvanlig, sjelden og ikke sosialt akseptert allergi. Dere pollenallergikere har ingenting å stille opp med; jeg har den verste, ultimate og mest grusomme (her skrev jeg først “grusomste”, men jeg er usikker på om det er riktig. Opplys meg gjerne) allergien et menneske kan få. Om jeg kunne fått medisin mot det ville jeg ikke klagd, tro meg, men så langt har desverre ikke onkel Vitenskap kommet. Litt sympati ville heller ikke gjort noe, men de flestes reaksjon når de får høre om min lidelse er å rynke på nesen, stønne demonstrativt og spørre om jeg er “helt idiot“. Jeg strever altså med null respekt, null offentlig støtte, og føler meg rett og slett ganske alene i verden.

Som dere kanskje har lest på “Enda en blogger” bor jeg sammen med en 20 år gammel gutt (ja, gutt) som heter Fredrik. Han spiller piano. Det er faktisk alt jeg kommer på. Han spiller piano, og han er vel for all del flink, men pianospill til alle døgnets tider er mindre bra for min psyke og trivsel. Og det er ikke bare snakk om pianospilling, men også pianoøving; terping på samme overgangen igjen og igjen og igjen og dere vet hvor jeg vil. Igjen. For dere som ikke ser sammenhengen mellom dette og det forrige avsnittet får jeg presisere at min allergi er klassisk pianomusikk-allergi. Humøret mitt synker cirka fjorten hakk når Chopin ljomer over hele huset, og konstrentrasjon blir et fremmedord. Jeg har rett og slett ikke ord for å beskrive min irritasjon, og når folk jeg prøver å betro meg til ser på meg som lavkultur, et menneske uten intelligens eller forståelse for høyverdig, rasjonell og viktig musikk, da blir jeg minst nesten homocidal.

Til slutt noen ord til dere som ikke evner å ta noe som helst med en klype salt: Hei, jeg heter Maren, jeg overdriver. Jeg får ingen fysiske plager av denne spillingen, utenom noen nervøse rykninger i ansiktet og rockefoten. Frustrasjonen skal dog ingen si noe på, den er ikke overdrevet; jeg blir virkelig ganske hysterisk.

Et tastetrykk, en gul kvittering. Plenty muligheter til å redigere, revurdere og snu, men likevel føles det så avgjørende. Det jeg snakker om er Samordna Opptak, skrittet mellom elev og student. Jeg misunner virkelig alle som vet hva de vil. Dette er for all del ikke ment offensivt eller utfordrende, men jeg må spørre. Det er jo så utrolig mye spennende å studere; hvordan vet dere at akkurat bioinformatikk/web-design/sanskrit/psykologi er emnet over alle emner?

For dem som er interesserte; her er min gule kvittering, hvor alle ønskene er i totalt tilfeldig rekkefølge. Ich habe keine blasse Ahnung.

DINE STUDIEØNSKER FOR 2008-OPPTAKET I PRIORITERT REKKEFØLGE

PRI KODE STED STUDIUM
— —— —- ————————-
1. 184817 UiB Lektorutdanning i nordisk
2. 184837 UiB Kognitiv vitenskap
3. 184481 UiB Historie- og kulturfag
4. 184456 UiB Litteraturstudier
5. 184901 UiB Språk
6. 184752 UiB Psykologi, årsstudium
7. 184724 UiB Rettsvitenskap
8. 203466 HiB Tegnspråk og tolking
9. 194479 NTNU Filosofi
10. 184883 UiB Utviklingsstudier

Til tross for min voldsomme ambivalens gleder jeg meg veldig mye til å studere, men jeg vet at jeg trenger å havne på riktig sted for å faktisk kunne få gjort noe ut av det. Det trenger ikke skje umiddelbart, men tanken på å flyte rundt på forskjellige studier uten å klare å brenne for noen av dem skremmer meg.

You know what the greatest tragedy is in the whole world?’ said Ginger, not paying him the least attention. ‘It’s all the people who never find out what it is they really want to do or what it is they’re really good at. It’s all the sons who become blacksmiths because their fathers were blacksmiths. It’s all the people who could be really fantastic flute players who grow old and die without ever seeing a musical instrument, so they become bad ploughmen instead. It’s all the people with talents who never even find out. Maybe they are never born in a time when it is possible to find out.

- Terry Pratchett, Moving Pictures