Nå har jeg sammen med Lena, Ida og Martha nettopp sett ferdig Ratatouille, og planen var å hoppe til sengs. Planen var å hoppe til sengs, men så kom jeg på at jeg kanskje skulle holde meg våken til midnatt. I skrivende stund er det nemlig én time og tjue minutter til 29. februar 2008 begynner, altså er det én time og tjue minutter til jeg har bursdag for første gang siden 2004, og det er én time og tjue minutter til jeg blir tjue år. Litt skummelt siden jeg følte meg gammel den dagen jeg ble fjorten. Men jeg gleder meg jo. Den eneste forskjellen er at jeg kan handle på polet, så jeg vet ikke helt hva som gjør at det føles større. Det er vel bare en merkelig sentimental greie. Ønskelisten min er dog kanskje det merkeligste av alt; verktøykasse, bøker, penger, kortleser og kinobilletter til Mannen som elsket Yngve og I’m not there.
Jeg har aldri vært særlig opptatt av bursdager, jubileum og bryllupsdager. Hva har det egentlig å si? Har det noe å si? Hvorfor er det mer betydningsfullt å ha vært sammen i to år enn å ha vært sammen i to år, åtte måneder og fire dager?
Kanskje jeg skal forsøke å ikke tenke på det i det hele tatt; bare høre videre på Rilo Kiley i noen minutter, legge meg slik planen var, og lese videre om Jarle foreløpig Orheim. Kanskje jeg skal konsentrere meg om hvorvidt Jarle får pult Irene, om Terje begynner å drikke igjen og om Steinar får bygd verandaen sin.
Nei, mest lyst har jeg til å være litt hyklersk, hive prinsippene mine ut av vinduet og smile litt ekstra i morgen. Dette skjer bare hvert fjerde år og prinsipper er laget for å brytes innimellom.
Lese videre om Jarle Orheim skal jeg likevel selvfølgelig gjøre, men ikke før klokken nærmer seg halv tolv.
De fleste har kanskje fått med seg at jeg er veldig opptatt av ord, skriving og språk. Jeg liker å lese, jeg liker å skrive, og jeg liker å skrive korrekt. Denne interessen førte ofte med seg frustrasjon over at menneskene rundt meg ikke syntes det å skrive korrekt var like viktig som jeg gjorde, men med årene har jeg fått et mer avslappet forhold til akkurat det, og jeg morer meg over skrivefeil og ord delings feil oftere enn jeg irriterer meg. En gang i fremtiden kan dere til og med vente dere en post med mine favoritt ord delings feil.
I alle fulle fall; det slår meg ofte at nordmenn må være et av de mest språkmektige folkene i verden. Ja, jeg har fått med meg undersøkelsene som er gjort på verdensbasis om leseevne blant elever, og ja, de er selvfølgelig ganske nedslående, men jeg står likevel for påstanden over. Jeg har ikke engang fullført videregående, og jeg kan lese tekster skrevet på fem forskjellige skriftspråk. Sammenlignet med en hvilken som helst amerikaner er ikke dette noe å kimse av. Språkene er som følger: engelsk, svensk, dansk, bokmål og nynorsk. Jeg har ført opp “bokmål og nynorsk”, istedet for bare “norsk”, fordi forskjellen mellom bokmål og dansk ikke er veldig mye større enn forskjellen mellom bokmål og nynorsk. Hvis du lurer på hvorfor jeg da ikke har knallet til med seks forskjellige skriftspråk og delt engelsk opp i amerikansk og britisk engelsk, så sier jeg som Alan Baxter; “There is no such thing as ‘US English’.”.
I tillegg til dette har du de stakkarene som har fem år med enten fransk, tysk eller spansk bak seg. Du har også nordmennene med utenlandsk opprinnelse som har tatt vare på språket fra der de/foreldrene/besteforeldrene kommer fra; det være seg urdu, russisk, gresk eller japansk. For ikke å snakke om dem som behersker samisk.
Jeg vil egentlig ikke noen spesiell plass med denne posten, men jeg lurer på: hva er fordelen med å ha to offisielle skriftspråk som er så like? Hva er fordelen med å bruke så mye penger og ressurser på å opprettholde illusjonen om at nynorsk og bokmål er likestilte? Den eneste fordelen jeg kan se er at ved å bruke tid og penger på å late som om nynorsk og bokmål er likestilte, og at begge er nødvendige, kan de som styrer landet da slippe å ta stilling til hvilket skriftspråk som bør kuttes ut. De kan utgi sine offentlige dokumenter på begge skriftspråkene, bestemme at NRK skal ha en minimumskvote på 25% nynorsk og late som om de bryr seg om om det blir fulgt opp. For vi vet jo alle at bokmål og nynorsk ikke er likestilte. Ikke egentlig.
Som dere ser skjer det små forandringer med siden innimellom. Det skjer ganske sakte siden jeg ikke har videre skills med slike ting og må lære mens jeg holder på. Jeg beklager til alle dere som ikke liker insekter, noen andre synspunkter?
For å gjøre opp for det poster jeg et nydelig bilde av et av yndlingsdyrene mine, nemlig en bjørn:
Du skal lete lenge for å finne noe som er SÅ teit i trynet. ♥
Hvem ville vunnet i en dødskamp mellom en bjørn og en gorilla? Du trenger ikke svare engang, for det er bjørnen. Bjørner eier, og for hvert dyr du gir meg som kan ta en bjørn, skal jeg gi deg ti som ikke kan det.
Noen kjappe fakta om bjørner:
- En av bjørnens nærmeste nålevende slektninger er for eksempel seler.
- Nyfødte bjørner er tannløse, skallete og blinde.
- Bjørner er sjenerte og redde for mennesker når de ikke er vant til dem.
- Bjørner tilhører familien Ursidae, og derav kommer navnene Ursa Major og Ursa Minor, for henholdsvis Storebjørn og Lillebjørn (Nilsen).
- Bjørner er ofte nattedyr, og de liker å være alene når de ikke har barn eller lyst til å lage barn.
- Når ungene til en hun-bjørn blir cirka tre år jager hun dem bort for å lage nye. Hun-bjørnen er altså et fornuftig kvinnemenneske.
- Brunbjørnen kan veie opp til 700kg, og for å gjøre seg klar til vinteren legger den på seg rundt 180kg på sommeren.
- En bjørn kan sikkert lett drepe førti nakne dverger.
Jeg holder på å gå opp i sømmene, ut av mitt gode skinn, you name it. Fremtidsplanene mine er i fare, for sannsynligheten for at jeg kommer til å ta livet mitt øker for hver eneste dag.
Jeg har en allergi, en uvanlig, sjelden og ikke sosialt akseptert allergi. Dere pollenallergikere har ingenting å stille opp med; jeg har den verste, ultimate og mest grusomme (her skrev jeg først “grusomste”, men jeg er usikker på om det er riktig. Opplys meg gjerne) allergien et menneske kan få. Om jeg kunne fått medisin mot det ville jeg ikke klagd, tro meg, men så langt har desverre ikke onkel Vitenskap kommet. Litt sympati ville heller ikke gjort noe, men de flestes reaksjon når de får høre om min lidelse er å rynke på nesen, stønne demonstrativt og spørre om jeg er “helt idiot“. Jeg strever altså med null respekt, null offentlig støtte, og føler meg rett og slett ganske alene i verden.
Som dere kanskje har lest på “Enda en blogger” bor jeg sammen med en 20 år gammel gutt (ja, gutt) som heter Fredrik. Han spiller piano. Det er faktisk alt jeg kommer på. Han spiller piano, og han er vel for all del flink, men pianospill til alle døgnets tider er mindre bra for min psyke og trivsel. Og det er ikke bare snakk om pianospilling, men også pianoøving; terping på samme overgangen igjen og igjen og igjen og dere vet hvor jeg vil. Igjen. For dere som ikke ser sammenhengen mellom dette og det forrige avsnittet får jeg presisere at min allergi er klassisk pianomusikk-allergi. Humøret mitt synker cirka fjorten hakk når Chopin ljomer over hele huset, og konstrentrasjon blir et fremmedord. Jeg har rett og slett ikke ord for å beskrive min irritasjon, og når folk jeg prøver å betro meg til ser på meg som lavkultur, et menneske uten intelligens eller forståelse for høyverdig, rasjonell og viktig musikk, da blir jeg minst nesten homocidal.
Til slutt noen ord til dere som ikke evner å ta noe som helst med en klype salt: Hei, jeg heter Maren, jeg overdriver. Jeg får ingen fysiske plager av denne spillingen, utenom noen nervøse rykninger i ansiktet og rockefoten. Frustrasjonen skal dog ingen si noe på, den er ikke overdrevet; jeg blir virkelig ganske hysterisk.
Synes du jeg er et dårlig menneske på grunn av mitt syn på saken?
Et tastetrykk, en gul kvittering. Plenty muligheter til å redigere, revurdere og snu, men likevel føles det så avgjørende. Det jeg snakker om er Samordna Opptak, skrittet mellom elev og student. Jeg misunner virkelig alle som vet hva de vil. Dette er for all del ikke ment offensivt eller utfordrende, men jeg må spørre. Det er jo så utrolig mye spennende å studere; hvordan vet dere at akkurat bioinformatikk/web-design/sanskrit/psykologi er emnet over alle emner?
For dem som er interesserte; her er min gule kvittering, hvor alle ønskene er i totalt tilfeldig rekkefølge. Ich habe keine blasse Ahnung.
DINE STUDIEØNSKER FOR 2008-OPPTAKET I PRIORITERT REKKEFØLGE
PRI KODE STED STUDIUM
— —— —- ————————-
1. 184817 UiB Lektorutdanning i nordisk
2. 184837 UiB Kognitiv vitenskap
3. 184481 UiB Historie- og kulturfag
4. 184456 UiB Litteraturstudier
5. 184901 UiB Språk
6. 184752 UiB Psykologi, årsstudium
7. 184724 UiB Rettsvitenskap
8. 203466 HiB Tegnspråk og tolking
9. 194479 NTNU Filosofi
10. 184883 UiB Utviklingsstudier
Til tross for min voldsomme ambivalens gleder jeg meg veldig mye til å studere, men jeg vet at jeg trenger å havne på riktig sted for å faktisk kunne få gjort noe ut av det. Det trenger ikke skje umiddelbart, men tanken på å flyte rundt på forskjellige studier uten å klare å brenne for noen av dem skremmer meg.
You know what the greatest tragedy is in the whole world?’ said Ginger, not paying him the least attention. ‘It’s all the people who never find out what it is they really want to do or what it is they’re really good at. It’s all the sons who become blacksmiths because their fathers were blacksmiths. It’s all the people who could be really fantastic flute players who grow old and die without ever seeing a musical instrument, so they become bad ploughmen instead. It’s all the people with talents who never even find out. Maybe they are never born in a time when it is possible to find out.
Jeg vil fremheve en av karakterene som har vært med der, både fordi han kanskje er det råeste mennesket i hjemkommunen min, og fordi han er det desidert rareste. Mannen jeg snakker om er selvfølgelig Erotikkmannen. Info: Erotikkmannen heter Arnfinn Wiksaas, er 73 år og bosatt på Nordarnøy i Gildeskål, Nordland. Han er evig aktuell med en erotisk ordbok, og tar sin virksomhet meget seriøst.
ENJOY!
Jeg mer enn tror jeg må skaffe meg et eksemplar av erotikk-leksikonet.
Så over til noe helt annet, nemlig en kontaktannonse skrevet for og av undertegnede:
“Kvinne 19 søker platonisk internettforhold med supernerd.
Du må være villig og kompetent til å løse alle mine html-, css- og php-relaterte problemer.
I tillegg må du være pedagogisk anlagt, da mine forkunnskaper er meget begrensede.
Alder, utseende og personlighet er mindre viktig.
Bill. merket: slave-arbeid”
Ps. Nå bør det være mulig å kommentere på innlegg igjen, så jeg håper dere ikke har forlatt meg.
Idag var jeg, hvilket jeg titt og ofte er, på skolen, og det er ganske tydelig at cirka halvparten av klassen min har ett eller annet problem. De kunne like gjerne tatt alle fag som privatist, for de gjør virkelig ikke annet enn å forstyrre andre og skravle.
Det har seg slik at størsteparten av lærerne våre enten ikke bryr seg eller har gitt opp, og resten vet ikke hva de skal gjøre.
Jeg må bare spørre:
1. Er det normalt at mennesker rundt 18-22 år ikke evner å holde fokus i førtifem skarve minutter?
2. ..og ser på det som sin rett å forstyrre dem som prøver?
3. Synes dere, kjære lesere, at jeg skal hoppe innom kontoret til avdelingslederen, siden det å snakke med kontaktlæreren ikke hjelper?
(4. Hvor nerd er jeg som synes det er interessant med norsk mellomkrigslitteratur?)
Venter spent på svar.
Ps. Jeg vet det er noe galt med kodingen her et sted, og jeg skal fikse det så fort jeg får tid, og så fort jeg faktisk får det til. I mellomtiden håper jeg dere kan prøve å ignorere det.
Litt lenge siden jeg har oppdatert nå; det er på grunn av.. øhm.. administrative årsaker. Men nå er alt snart i boks, så jeg ser ingen grunn til ikke å oppdatere.
Dette er min første post med min gamle PC! Den ville for et par måneder siden ikke lenger starte opp Windows, og jeg fikk lov til å sende den inn til Acer Norge. Igår fikk jeg den tilbake, samt nok bobleplast til å sende den Norge rundt fjorten ganger. Da jeg åpnet opp lokket falt et ark ut. Der sto det blant annet:
Følgende er utført :
New Unit Replaced,
Byttet disken kjørt recovery testet pc ok.
Med vennlig hilsen
Acer Service Team
Ok? Nei det er virkelig ikke ok! Jeg nekter å tro at det ikke fantes en måte å redde noe av det som lå på maskinen fra før av. Og hva i all verden betyr egentlig “Byttet disken kjørt recovery testet pc ok”? Har man testet PC-en og funnet ut at reparasjonen var vellykket? Eller har man testet PC-en på en ok måte? Jeg håper for Acers skyld at det betyr begge deler. Kanskje det er derfor de har skrevet det på den måten.
Jeg er i det hele tatt ikke særlig fornøyd med måten dette ble håndtert på; synes i det minste jeg kunne fått en telefon. Men la det ikke være noen tvil om at Acer er flinke til å sløse med bobleplast. Jeg fikk til og med en Rema-pose og et eksemplar av Lindesnes-avisen.
Igår, lørdag, opplevde jeg noen ganske uvanlige timer på jobb. For å gjøre dette mer forståelig kan jeg si fort og greit at jeg jobber i en dagligvarebutikk !deltid! på hjemstedet mitt. Jeg jobber så lite at det vanligvis ikke blir mer enn 14-16 timer hver måned, men det blir da penger av det likevel.
Tilbake til gårdagen… I vårt samfunn er det mye som skal til for å vippe oss av pinnen. Det ser ut til å være et back-up-system for det aller meste, gode råd er ikke lenger like dyre og hundreogett ikke så ofte ute. Men hendelsen som inntraff klarte uansett å skape særdeles mye oppstandelse. Så hva er det som får intelligente (vel..), moderne og ikke minst stødige mennesker til å kaste vekk fornuft og forstand, og nærmest falle ned i en hysterisk tilstand?
Det hadde seg slik at strømmen gikk. Hele Inndyr ble mørkelagt, og de fleste mobiltelefonene mistet dekningen. Nå skal det nevnes at “hele Inndyr” består av langt færre mennesker og husstander enn man skulle tro.
Selv var jeg i full sving med vask av pantemaskinen, og siden strømbruddet betydde at jeg måtte legge akkurat det på hyllen var min umiddelbare reaksjon å rett og slett å bli litt fornøyd. Etterhvert forsto jeg dog at min nye arbeidsoppgave ble å lede kundene rundt i butikken med hodelykt for å finne varene de skulle handle, og pantemaskinen ble utsatt for en sterk lengsel fra min side. Ordrene fra høyeste hold var likevel å holde åpent så lenge som mulig. Heldigvis gikk kasseapparatene på nødagregat, så jeg var innstilt på å følge ordrene som den vidunderlige butikkmedarbeideren jeg er.
Helt til også nødagregatet ble fritt for strøm. Høyeste hold forlangte fortsatt å holde butikken åpen. Salgsprosedyren ble nå å skrive opp på en liste hva kundene handlet, hva hver enkel vare kostet, og å samle opp listene og kontantene i en pose. Å skulle fortelle dette til hver kunde som entret butikken gav meg en ny forståelse for uttrykket “Don’t shoot the messenger” (”JEG MÅ HA MAT!! JEG HAR DÅRLIG TID!! JEG VIL HA ALT GRATIS! DETTE ER HELT UAKSEPTABELT, UPROFESJONELT OG UVIRKELIG!). Mange ble rett og slett ganske sure, og jeg fikk nok en gang bekreftet at jeg ikke passer til å jobbe i barnehage. Hø… hø.
For å gjøre en lang historie kort stengte vi en time før normal stengetid. Strømmen kom tilbake en drøy time senere. Jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd ellers.
