Marve

Noen ganger når jeg går ute blant folk er jeg gravid. Eller sagt på en annen måte: noen ganger når jeg går ute blant folk later jeg som om jeg er gravid. Jeg lager mage og imiterer holdningen og kroppsspråket med stor innlevelse. Det er langt fra noe jeg gjør fordi jeg har et sterkt behov for å harselere med gravide; det er noe jeg gjør fordi jeg liker det. Få tilstander hos en kvinne appellerer så mye til meg som graviditet gjør, jeg synes det ser helt fantastisk ut. Jeg har normalt ingen interesse for kjendiser, men bildene av deres gravide kropper fascinerer meg.

Jeg skulle rett og slett ønske jeg kunne gå rundt som permanent gravid. For dere må ikke misforstå meg, jeg tåler ikke tanken på å føde og jeg har ingen lyst på barn. Babyer interesserer meg ikke på noen annen måte enn at de skremmer og frastøter meg. Hadde jeg ikke vært så redd for fødsel og for å skamfere kroppen min hadde jeg umiddelbart meldt meg som surrogatmor. Tenk så mange stolte foreldre jeg kunne gjort av Norges homofile og ufruktbare! Gode penger hadde det jo også vært. Men dette har desverre ikke så mye med å faktisk være gravid å gjøre, som det har med å se gravid ut.

Faktisk har jeg nå lenge undret meg over hvor man kan få tak i en slags… mage”protese”. Slike brukes jo både titt og ofte innen film og teater, så noen må jo produsere dem. At dette kanskje høres veldig sært ut kan jeg skjønne, men er det virkelig så mye særere enn å sprade rundt med briller man ikke trenger fordi man synes de får en til å se mer intellektuell og distingvert ut? Folk gjør langt mer drastiske ting hver eneste dag for utseendets skyld, så hvorfor er dette egentlig så ille?

Jeg har vært veldig lite flink å oppdatere her i det siste, og jeg har faktisk hatt en smule dårlig samvittighet for det. Bloggene til dere i blogrollen min har blitt flittig besøkt av meg, og jeg blir like glad hver gang noen har skrevet et nytt innlegg. Kanskje har dere lagt merke til at to nye linker ar dukket opp, nemlig til Lines blogg, og Maris blogg. Line og jeg gikk i klasse sammen da jeg bodde i Trondheim, og jeg ante ikke at hun hadde så mange flotte ord i seg. Hei Line!, hvis du leser dette. Mari og jeg går way back som bekjenter fra ringenesherre.no, tolkiens.net og stamp-bading og penis-sniking på Storås ‘05. Det jeg ikke visste var at de kjente hverandre, så om en av dere ser dette, så kan dere jo forklare hvordan i all verden det har foregått!

Jeg har den siste uken hatt det ganske travelt, og siden jeg ikke er vant til å ha det travelt er jeg ikke så flink til å takle det, hvilket har gått utover bloggingen. Det har vært mye nødvendig skolearbeid og planlegging, men nå kan jeg ta min toukers ferie med relativt god samvittighet. Selv om norsklæreren min ser ut til å være av den formening at påskeferien er en utmerket tid til å lese norsk litteraturhistorie. Kyss meg bak, dét er nok ikke med på programmet, som foreløpig ser slik ut:

Lørdag: Jobbe, bursdagsfest; søndag: Rydde klart rommet til søskenbarnet mitt kommer hjem for påsken, fly til Oslo og møte storebror Thomas; mandag: Påskefest!; tirsdag: Daffe med Thomas; onsdag: Fly til Bergen og daffe der helt til jeg på søndag flyr tilbake hit. Jeg er altså en av dem som reiser bort i påsken og ikke hjem.

Håper dere tilgir mitt fravær; ha en god ferie!

Jeg har lest en håndfull moteblogger på nettet, og de fleste får god respons i form av kommentarer, så det virker jo som en kjekk ting å blogge om. Likevel blir dette aldri en moteblogg. Hovedgrunnen er at jeg virkelig ikke er i stand til å gi noen tips om mote. Den andre grunnen er at jeg synes mote er ganske kjedelig. Jeg er rett og slett ingen fashionista, trendsetter eller moteløve, og dette er ti gode tegn på akkurat det:

•  Jeg bruker kanskje 1000 kroner i halvåret på klær, og…
• … min mor bønnfaller meg om å kjøpe klær, og tilbyr seg jevnlig å sponse. Dette er sikkert ikke uvanlig for gutter på min alder, men jeg kjenner svært få jenter som har det på samme måten. Grunnen til #1 og #2 er kanskje mest fordi jeg aldri finner noe De få gangene jeg finner noe er det alltid t-skjorter eller gensere, og jeg har egentlig nok av begge delene. Bukser et stort problem fordi jeg har elendig kroppsform. Ja, elendig kroppsform. Jeg har hverken midje eller rumpe, for ikke å snakke om at jeg er.. kraftig/lubben/stor/big boned, og ikke liker bukser som er trange. Hvis jeg skal finne noe må jeg til butikker som er åndssvakt dyre, og det vil aldri skje at jeg prioriterer klær så høyt at jeg bruker opp halve månedsbudsjettet på én bukse.
• Jeg går med joggebukse rundt 3-4 ganger i uken. Før du roper æsj kan jeg vel si at jeg er nordlending, og at det ikke egentlig er veldig uvanlig her.
• Jeg har gått med pysjbukse offentlig. Nå skal det nevnes at den er mørkeblå og ganske nydelig, men det er også en mannebukse med.. vel.. for å si det enkelt så går det an å slå lens uten å den av seg hvis du har utovertiss.
• Jeg kjøper aldri Woman, Cosmopolitan, Elle, [mag], Costume eller lignende blader. Ei heller besøker jeg nettsidene deres. Det er vel ikke vanskelig å forstå at jeg ikke har noen store forutsetninger for å vite hva som er «in», og sant nok bryr jeg meg ikke veldig mye heller.
• Jeg har ett par høyhælte sko. Jeg har brukt dem to ganger. Den ene gangen var i en begravelse. De ble kjøpt for å bruke i begravelsen. I seg selv er kanskje ikke dette så merkelig, men det har seg også slik at jeg har en del skjørt; et plagg mange, for eksempel Hilde, ikke synes passer særlig godt med for eksempel Vans. Forresten eier jeg heller ikke en eneste kjole. Bortsett fra en nordlandsbunad.
• Dagen da jeg skulle ta klassebilde i tiende rotet jeg gjennom klesskapet for å finne noe passende å ha på. Jeg fikk øye på en rød genser og trakk den fornøyd på meg. På vei ut av soverommet falt blikket mitt på klassebildet fra sjuende, og jeg tok straks av meg den røde genseren. For hva hadde jeg på meg på bildet? Å joda, nettopp den røde genseren. Det verste (?), er at hvis ikke mamma hadde snikkastet genseren ville jeg brukt den fortsatt.
• Jeg har, og bruker, en camo-bukse. Den er alt for stor og passer meg ikke så veldig godt, men jeg elsker den. Det er kanskje mest av sentimentale grunner, siden den buksen er den eneste tingen jeg noen gang har arvet. Den var morfar sin, og han var en dødsbra mann.
• Smykker, belter, øreringer, armbånd, ringer, klokker og små vesker hvor man knapt har plass til en mobiltelefon; jeg ikke bruke.
• Dette finner du ikke i klesskapet mitt: skinny jeans, herreskjorte, skinnjakke, brede belter, jumpsuit, poncho, tights, pels, etc.

Tilhører jeg minoriteten eller majoriteten?

De fleste vil være enig i at ungdomstiden, særlig ungdomsskolen og videregående, handler om å skille seg ut, passe inn, og å finne ut hvilken av delene man ender opp med å gjøre; å finne ut hvem man egentlig er eller vil være. Til dette hører også det å finne talentene og hobbyene sine til. Hva duger du til, hva duger du ikke til, hva kan du bli virkelig flink til? De fleste streifer innom idrett, musikk, dans, tegning eller fotografi. Noen er mer oppfinnsomme og finner veien til kalligrafi, LARP-ing, Counter Strike, Sindarin, Rubriks Kube eller til og med Fibonacci-rekken. Selv mener jeg å huske at jeg på ungdomsskolen hadde nok med å være en smart, men dum, tøyse-gother.

I alle fall, du kan se at mulighetene er mange. Veldig mange. Så hvorfor har akkurat fotografering i så stor grad blitt en trend-hobby blant dagens unge konformister? Canon, Nikon og Zigma må jo gni hendene sammen til de får gnagsår, for jeg tør nesten ikke tenke på hvor mange drittunger med litt for mye ukelønn som kjøper speilreflekskameraer de aldri vil gjøre noe fornuftig ut av. Idag har alle, deres mor og deres hund en brukerkonto på deviantART.

Og nei, det er ikke vanskelig å ta et bilde. Alle kan ta et bilde. Det er ikke vanskelig å ta et fint bilde heller. Det er ikke vanskelig å ta et teknisk godt bilde. Det er ikke vanskelig å ta et bilde med bra komposisjon, fine farger, fint motiv, bra lys og god kontrast. Men det som er vanskelig er å ta et bilde som den som ser det ikke føler han har sett fjorten ganger før. Et bilde han ikke føler han har sett fjorten ganger før og som han ikke syntes var særlig spennende første gangen engang. Det er vanskelig å formidle noe. Ungdom har en fantastisk evne til å sette seg inn i ting, og de fleste av oss leser ikke engang manualen vi får med våre nye mobiltelefoner, PC-er, mp3-spillere. Vi trenger det ikke. Man kan lett lære seg å anvende alle funksjonene på et relativt avansert kamera i løpet av et par dager. Men det betyr desverre/heldigvis ikke at man har noe å vise, fortelle eller formidle.

Ikke tro at dette er noe jeg skriver fordi jeg selv mener jeg er en eminent fotograf; jeg er en virkelig dårlig fotograf som ikke er en fotograf og ikke har noen ambisjoner om å bli en fotograf. Selv med to år på Media og Kommunikasjon kan jeg såvidt håndtere et speilreflekskamera, og mitt eget kamera er et billig digitalkamera som går på AA-batterier. Men jeg kan kritisere, og jeg vet hva jeg liker.

Trykk på linken, og du skal få se bilder som formidler som bare pokker. Bilder hvor komposisjonen kanskje ikke var så viktig, bilder tatt med dårlig utstyr under dårlige forhold og dårlig tid. Du skal få se bilder som aldri blir glemt fordi de forandret verden.

Continue Reading »