Jeg vil fremheve en av karakterene som har vært med der, både fordi han kanskje er det råeste mennesket i hjemkommunen min, og fordi han er det desidert rareste. Mannen jeg snakker om er selvfølgelig Erotikkmannen. Info: Erotikkmannen heter Arnfinn Wiksaas, er 73 år og bosatt på Nordarnøy i Gildeskål, Nordland. Han er evig aktuell med en erotisk ordbok, og tar sin virksomhet meget seriøst.
ENJOY!
Jeg mer enn tror jeg må skaffe meg et eksemplar av erotikk-leksikonet.
Så over til noe helt annet, nemlig en kontaktannonse skrevet for og av undertegnede:
“Kvinne 19 søker platonisk internettforhold med supernerd.
Du må være villig og kompetent til å løse alle mine html-, css- og php-relaterte problemer.
I tillegg må du være pedagogisk anlagt, da mine forkunnskaper er meget begrensede.
Alder, utseende og personlighet er mindre viktig.
Bill. merket: slave-arbeid”
Ps. Nå bør det være mulig å kommentere på innlegg igjen, så jeg håper dere ikke har forlatt meg.
Idag var jeg, hvilket jeg titt og ofte er, på skolen, og det er ganske tydelig at cirka halvparten av klassen min har ett eller annet problem. De kunne like gjerne tatt alle fag som privatist, for de gjør virkelig ikke annet enn å forstyrre andre og skravle.
Det har seg slik at størsteparten av lærerne våre enten ikke bryr seg eller har gitt opp, og resten vet ikke hva de skal gjøre.
Jeg må bare spørre:
1. Er det normalt at mennesker rundt 18-22 år ikke evner å holde fokus i førtifem skarve minutter?
2. ..og ser på det som sin rett å forstyrre dem som prøver?
3. Synes dere, kjære lesere, at jeg skal hoppe innom kontoret til avdelingslederen, siden det å snakke med kontaktlæreren ikke hjelper?
(4. Hvor nerd er jeg som synes det er interessant med norsk mellomkrigslitteratur?)
Venter spent på svar.
Ps. Jeg vet det er noe galt med kodingen her et sted, og jeg skal fikse det så fort jeg får tid, og så fort jeg faktisk får det til. I mellomtiden håper jeg dere kan prøve å ignorere det.
Litt lenge siden jeg har oppdatert nå; det er på grunn av.. øhm.. administrative årsaker. Men nå er alt snart i boks, så jeg ser ingen grunn til ikke å oppdatere.
Dette er min første post med min gamle PC! Den ville for et par måneder siden ikke lenger starte opp Windows, og jeg fikk lov til å sende den inn til Acer Norge. Igår fikk jeg den tilbake, samt nok bobleplast til å sende den Norge rundt fjorten ganger. Da jeg åpnet opp lokket falt et ark ut. Der sto det blant annet:
Følgende er utført :
New Unit Replaced,
Byttet disken kjørt recovery testet pc ok.
Med vennlig hilsen
Acer Service Team
Ok? Nei det er virkelig ikke ok! Jeg nekter å tro at det ikke fantes en måte å redde noe av det som lå på maskinen fra før av. Og hva i all verden betyr egentlig “Byttet disken kjørt recovery testet pc ok”? Har man testet PC-en og funnet ut at reparasjonen var vellykket? Eller har man testet PC-en på en ok måte? Jeg håper for Acers skyld at det betyr begge deler. Kanskje det er derfor de har skrevet det på den måten.
Jeg er i det hele tatt ikke særlig fornøyd med måten dette ble håndtert på; synes i det minste jeg kunne fått en telefon. Men la det ikke være noen tvil om at Acer er flinke til å sløse med bobleplast. Jeg fikk til og med en Rema-pose og et eksemplar av Lindesnes-avisen.
Igår, lørdag, opplevde jeg noen ganske uvanlige timer på jobb. For å gjøre dette mer forståelig kan jeg si fort og greit at jeg jobber i en dagligvarebutikk !deltid! på hjemstedet mitt. Jeg jobber så lite at det vanligvis ikke blir mer enn 14-16 timer hver måned, men det blir da penger av det likevel.
Tilbake til gårdagen… I vårt samfunn er det mye som skal til for å vippe oss av pinnen. Det ser ut til å være et back-up-system for det aller meste, gode råd er ikke lenger like dyre og hundreogett ikke så ofte ute. Men hendelsen som inntraff klarte uansett å skape særdeles mye oppstandelse. Så hva er det som får intelligente (vel..), moderne og ikke minst stødige mennesker til å kaste vekk fornuft og forstand, og nærmest falle ned i en hysterisk tilstand?
Det hadde seg slik at strømmen gikk. Hele Inndyr ble mørkelagt, og de fleste mobiltelefonene mistet dekningen. Nå skal det nevnes at “hele Inndyr” består av langt færre mennesker og husstander enn man skulle tro.
Selv var jeg i full sving med vask av pantemaskinen, og siden strømbruddet betydde at jeg måtte legge akkurat det på hyllen var min umiddelbare reaksjon å rett og slett å bli litt fornøyd. Etterhvert forsto jeg dog at min nye arbeidsoppgave ble å lede kundene rundt i butikken med hodelykt for å finne varene de skulle handle, og pantemaskinen ble utsatt for en sterk lengsel fra min side. Ordrene fra høyeste hold var likevel å holde åpent så lenge som mulig. Heldigvis gikk kasseapparatene på nødagregat, så jeg var innstilt på å følge ordrene som den vidunderlige butikkmedarbeideren jeg er.
Helt til også nødagregatet ble fritt for strøm. Høyeste hold forlangte fortsatt å holde butikken åpen. Salgsprosedyren ble nå å skrive opp på en liste hva kundene handlet, hva hver enkel vare kostet, og å samle opp listene og kontantene i en pose. Å skulle fortelle dette til hver kunde som entret butikken gav meg en ny forståelse for uttrykket “Don’t shoot the messenger” (”JEG MÅ HA MAT!! JEG HAR DÅRLIG TID!! JEG VIL HA ALT GRATIS! DETTE ER HELT UAKSEPTABELT, UPROFESJONELT OG UVIRKELIG!). Mange ble rett og slett ganske sure, og jeg fikk nok en gang bekreftet at jeg ikke passer til å jobbe i barnehage. Hø… hø.
For å gjøre en lang historie kort stengte vi en time før normal stengetid. Strømmen kom tilbake en drøy time senere. Jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd ellers.
Inspirert av Ida og Trine har nå også jeg blitt blogger. Hei!
Hvor aktiv bloggen blir er fortsatt usikkert, men med litt kommentarer og innsats går det seg nok til. Dette er ikke en politisk blogg, og har i det hele tatt hverken et bestemt formål eller mening. For det meste kommer det til å bli tull, klaging og usakligheter, og mye om mitt eget liv.
