Marve

Jeg holder på å gå opp i sømmene, ut av mitt gode skinn, you name it. Fremtidsplanene mine er i fare, for sannsynligheten for at jeg kommer til å ta livet mitt øker for hver eneste dag.

Jeg har en allergi, en uvanlig, sjelden og ikke sosialt akseptert allergi. Dere pollenallergikere har ingenting å stille opp med; jeg har den verste, ultimate og mest grusomme (her skrev jeg først “grusomste”, men jeg er usikker på om det er riktig. Opplys meg gjerne) allergien et menneske kan få. Om jeg kunne fått medisin mot det ville jeg ikke klagd, tro meg, men så langt har desverre ikke onkel Vitenskap kommet. Litt sympati ville heller ikke gjort noe, men de flestes reaksjon når de får høre om min lidelse er å rynke på nesen, stønne demonstrativt og spørre om jeg er “helt idiot“. Jeg strever altså med null respekt, null offentlig støtte, og føler meg rett og slett ganske alene i verden.

Som dere kanskje har lest på “Enda en blogger” bor jeg sammen med en 20 år gammel gutt (ja, gutt) som heter Fredrik. Han spiller piano. Det er faktisk alt jeg kommer på. Han spiller piano, og han er vel for all del flink, men pianospill til alle døgnets tider er mindre bra for min psyke og trivsel. Og det er ikke bare snakk om pianospilling, men også pianoøving; terping på samme overgangen igjen og igjen og igjen og dere vet hvor jeg vil. Igjen. For dere som ikke ser sammenhengen mellom dette og det forrige avsnittet får jeg presisere at min allergi er klassisk pianomusikk-allergi. Humøret mitt synker cirka fjorten hakk når Chopin ljomer over hele huset, og konstrentrasjon blir et fremmedord. Jeg har rett og slett ikke ord for å beskrive min irritasjon, og når folk jeg prøver å betro meg til ser på meg som lavkultur, et menneske uten intelligens eller forståelse for høyverdig, rasjonell og viktig musikk, da blir jeg minst nesten homocidal.

Til slutt noen ord til dere som ikke evner å ta noe som helst med en klype salt: Hei, jeg heter Maren, jeg overdriver. Jeg får ingen fysiske plager av denne spillingen, utenom noen nervøse rykninger i ansiktet og rockefoten. Frustrasjonen skal dog ingen si noe på, den er ikke overdrevet; jeg blir virkelig ganske hysterisk.

Litt lenge siden jeg har oppdatert nå; det er på grunn av.. øhm.. administrative årsaker. Men nå er alt snart i boks, så jeg ser ingen grunn til ikke å oppdatere.

Dette er min første post med min gamle PC! Den ville for et par måneder siden ikke lenger starte opp Windows, og jeg fikk lov til å sende den inn til Acer Norge. Igår fikk jeg den tilbake, samt nok bobleplast til å sende den Norge rundt fjorten ganger. Da jeg åpnet opp lokket falt et ark ut. Der sto det blant annet:

Følgende er utført :
New Unit Replaced,
Byttet disken kjørt recovery testet pc ok.
Med vennlig hilsen
Acer Service Team

Ok? Nei det er virkelig ikke ok! Jeg nekter å tro at det ikke fantes en måte å redde noe av det som lå på maskinen fra før av. Og hva i all verden betyr egentlig “Byttet disken kjørt recovery testet pc ok”? Har man testet PC-en og funnet ut at reparasjonen var vellykket? Eller har man testet PC-en på en ok måte? Jeg håper for Acers skyld at det betyr begge deler. Kanskje det er derfor de har skrevet det på den måten.

Jeg er i det hele tatt ikke særlig fornøyd med måten dette ble håndtert på; synes i det minste jeg kunne fått en telefon. Men la det ikke være noen tvil om at Acer er flinke til å sløse med bobleplast. Jeg fikk til og med en Rema-pose og et eksemplar av Lindesnes-avisen.