Marve

Jeg holder på å gå opp i sømmene, ut av mitt gode skinn, you name it. Fremtidsplanene mine er i fare, for sannsynligheten for at jeg kommer til å ta livet mitt øker for hver eneste dag.

Jeg har en allergi, en uvanlig, sjelden og ikke sosialt akseptert allergi. Dere pollenallergikere har ingenting å stille opp med; jeg har den verste, ultimate og mest grusomme (her skrev jeg først “grusomste”, men jeg er usikker på om det er riktig. Opplys meg gjerne) allergien et menneske kan få. Om jeg kunne fått medisin mot det ville jeg ikke klagd, tro meg, men så langt har desverre ikke onkel Vitenskap kommet. Litt sympati ville heller ikke gjort noe, men de flestes reaksjon når de får høre om min lidelse er å rynke på nesen, stønne demonstrativt og spørre om jeg er “helt idiot“. Jeg strever altså med null respekt, null offentlig støtte, og føler meg rett og slett ganske alene i verden.

Som dere kanskje har lest på “Enda en blogger” bor jeg sammen med en 20 år gammel gutt (ja, gutt) som heter Fredrik. Han spiller piano. Det er faktisk alt jeg kommer på. Han spiller piano, og han er vel for all del flink, men pianospill til alle døgnets tider er mindre bra for min psyke og trivsel. Og det er ikke bare snakk om pianospilling, men også pianoøving; terping på samme overgangen igjen og igjen og igjen og dere vet hvor jeg vil. Igjen. For dere som ikke ser sammenhengen mellom dette og det forrige avsnittet får jeg presisere at min allergi er klassisk pianomusikk-allergi. Humøret mitt synker cirka fjorten hakk når Chopin ljomer over hele huset, og konstrentrasjon blir et fremmedord. Jeg har rett og slett ikke ord for å beskrive min irritasjon, og når folk jeg prøver å betro meg til ser på meg som lavkultur, et menneske uten intelligens eller forståelse for høyverdig, rasjonell og viktig musikk, da blir jeg minst nesten homocidal.

Til slutt noen ord til dere som ikke evner å ta noe som helst med en klype salt: Hei, jeg heter Maren, jeg overdriver. Jeg får ingen fysiske plager av denne spillingen, utenom noen nervøse rykninger i ansiktet og rockefoten. Frustrasjonen skal dog ingen si noe på, den er ikke overdrevet; jeg blir virkelig ganske hysterisk.